HOVEDSIDE OM FRIDA KONTAKT LEGG TIL SOM VENN

Utøya :

Kopiert fra en annen blogg!

22.01.2012 // kl.12:58 // Utøya // Ingen kommentarer

LIVET ER ET EVENTYR

LØRDAG 31. DESEMBER 2011

Blanke ark og fargestifter
Jeg har et gullkantet minne drysset med tryllestøv. Et fantastisk øyeblikk gjemt i hjertet mitt, som jeg kan ta frem, som får meg til å smile. Minnet er som en dyrebar skatt, noe av det kjæreste jeg har. Det er mennesker i minnet, gode mennesker. Det er ønsker og drømmer på rosa papir. Det er stjerneskudd og raketter. Og frostrøyk. Og i øynene på menneskene er det noe man bare finner en eneste gang i året. Blandingen av melankoli og forventning, når et år forsvinner og et annet blir kastet over oss enten vi er klare for det eller ikke. Det var nyttårsaften 2010 og det nye året lå der som en ubrukt gave. Vi var uovervinnelige, vi var klare. Livet var vårt og det var her og nå. Og slik holdt vi rundt hverandre mens himmelen eksploderte i farger. Det føles som i går og samtidig et helt liv siden.

Jeg har et annet minne også, med sommerkjoler og myggstikk, og arbeidersanger mens solen går ned i vannet. Ungdommer med brennende hjerter, som har så mye engasjement at det lyser i øynene deres når de snakker om drømmene sine. Som sier solidaritet på en måte som gjør at du får gåsehud selv om sommerkvelden er varm og myk. Og etterpå kysser i skogen og løper barbeint gjennom gresset. Er fulle av sommer og boblende glede. Jeg husker jeg følte meg heldig, som fikk lov til å være med på noe stort. Som fikk kjenne disse menneskene som ikke trodde, men visste at en bedre verden er mulig. Det var 21. juli og vi var klare til å forandre verden.

Så fint at fremtiden er en hemmelighet, så vi slipper å måtte vente på det vonde i livet.

Noen ganger er hendelser så store og grusomme at de får alt til å gå i oppløsning. Som gjør at mye av det som til daglig holder livet sammen, mister viktigheten og forsvinner. Og alt du står igjen med er medmenneskeligheten. 22. juli betydde det ikke noe hvor mye penger du hadde i banken, om du var suksessrik eller ikke. Den nyoppussede stua hadde mistet glansen. Det betydde ikke noe om bussen var sein. Ingen merket om det var sol eller regn. Alt som betydde noe var omsorgen mellom mennesker. Å klamre seg til hverandre i sorgen, smerten. Uvissheten.

Jeg møtte et menneske for første gang 22. juli, som jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Nina var liten og lys, men den tøffeste av alle. Ledet akutt-teamet og ropte beskjeder. Rundt tjue mennesker gjorde som hun sa, oppgaven var å finne ut hvor hardt skadet jeg var. Men hun var ikke bare en maskin, hun var et medmenneske, blant de flotteste jeg har møtt. Hun hadde varme hender og smil med omsorg i seg. Og der lå jeg og visste ikke om jeg skulle leve eller dø. Skutt fem ganger, redd og alene. Og oppi alt dette så Nina hvem jeg var og hva jeg trengte. Du er tapper, sa hun. Jeg følte meg ikke tapper. Lå der i kjøkkenuniformen med sausflekker fra dagens middag på Utøya. En helt vanlig jente som hadde stått og tatt oppvasken. Du er den tapreste pasienten jeg har hatt, sa Nina og smilte smilet sitt. Smilet jeg fortsatt ser for meg når jeg blir trist. Som gjør meg tryggere inni meg.

Tenk at vi alle har mulighet til å være et medmenneske for dem rundt oss.
Er det ikke menneskene som fyller minnene vi eier fra 2011?

Innimellom pleier jeg å gå ned til Oslo S bare for å være der litt. Det er et rart sted å være når du bare vil se, for de fleste rundt deg er travle, har trillekofferter og stressa blikk, kaffe i hånda og boller fra Narvesen. Sjekker mobilen, leser aviser. Men så er det noen mennesker som bare er der. De går rundt og ser, slik som meg. Noen er sløve, har matte blikk. Andre kikker rundt seg etter mennesker som kan gi dem noen kroner. De har et annet mål enn de som reiser, de vil ha stoff. Kroppen deres trenger narkotika. En gang ble jeg kjent med en dame som het Stine. Vakre engleStine med den skitne genseren og det flokete håret. Men med en stø stemme som sa at hun trodde på det gode i mennesket. Det var ikke så mye godhet i blikkene som ble sendt Stine. Jeg vet ikke hvor hun er nå, har aldri sett henne igjen. Men jeg husker øynene hennes, husker de var som mine. Slik vi egentlig er ganske like alle sammen.

Jeg vet om noen andre øyne som også er som mine, de tilhører en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. Der inne er hun like gammel som meg. Eller egentlig har hun alle aldre, er barn og ung voksen. Mor og bestemor. Men vi betrakter begge verden gjennom to små klinkekuler. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes.

Vi er alle et menneske i verden.

Så var det de siste par øynene, omtenksomme og varme. Øynene til en jente som er med i mange av de fineste minnene fra 2011. De jeg vil huske når himmelen igjen eksploderer i farger. En fantastisk venninne som igjen og igjen gjentok at det finnes så mye godt i livet. At vi burde stoppe opp minst en gang hver dag og innse at vi lever i eventyret. Som ikke tok det som en selvfølge at hun levde, og gav dette videre til de rundt seg. Det er kloke og viktige ord. Hun får ikke sagt dem selv lenger for hun døde på Utøya 22. juli. Som alle vi mistet var hun fremtidens leder, et talent og et medmenneske. At hun er borte er urettferdig og vondt, hver eneste dag.

En gang sa hun at det aller viktigste er å tro på en bedre dag i morgen.

Jeg kommer til å ha forventninger i øynene på nyttårsaften i år også. Og jeg kommer til å ha tårer. For det er lov å gråte når vidunderlige vakre, flotte, sterke mennesker er borte. Likevel har jeg håp og drømmer for det nye året. Mange av dem kan du hjelpe meg med å oppfylle. Jeg drømmer om et 2012 der vi tør å se hverandre i øynene. Der vi tør å klemme hverandre og spørre hvordan det går. Og der vi tør å høre svaret. Jeg drømmer om brennende hjerter og støe stemmer som sier fra om urettferdighet. Og jeg drømmer om at litt av sorgen over de som er borte blir til engasjement for en bedre verden, den verdenen de ikke trodde, men visste var mulig.

La oss beholde stammen av medmenneskelighet som kom til syne da alt raknet 22. juli. La oss bære med oss kjærligheten og omsorgen inn i 2012, vær så snill.

Jeg vet ikke hvem du som leser er. Vet ikke hva du tenker på, hvilke minner du har eller hva som gjør deg skikkelig lykkelig. Kan hende du feirer nyttårsaften sammen med noen du er glad i, eller helt alene. Men jeg vet at du er et menneske i verden og at du har et hjerte som mitt. Og uansett hvem du er så gjelder dette deg: du lever i eventyret. Du får lov til å eksistere i en verden med så mye fint og godt, og jeg lover deg at du finner det hvis du ser deg litt rundt. Jeg vet du har dine problemer og ditt å tenke på, men magien er der, det gjelder bare å oppdage den. Husker du hvor spennende livet var da du var barn? Hvor nytt og ubrukt og fullt av hemmeligheter? Du lever i det samme mysteriet nå, og det er enda ikke løst.

I 2012 har du muligheten til å være det medmennesket vi alle trenger.
Og du har muligheten til å være med på å forandre verden. Det har vi alle. Har skrevet det av en jente som var på utøya den 22.7.11.

hits